Monumentet

Monumentet

Den norsk-svenske unionen var basert på en stor grad av selvstendighet for begge nasjoner, og det var i utgangspunktet felles utenrikspolitikk og felles konge som bandt dem sammen. Etter hvert vokste det frem tanker om at denne unike og fredelige måte å løse sine nabofeider på burde markeres overfor resten av verden. Det dukket opp tanker om å reise et monumet. Av de første initiativ kan det nevnes at Eda kommunestyre i 1880 ble bedt om å ta stilling til et opprinnelig norsk forslag om å reise et monument.

Ved den nordiske fredskongressen 30-31 juli 1910 i Stockholm ble det besluttet å starte en innsamling til å reise et fredsmonument på grensen ved Eda. Beslutningen om å reise monumentet ble tatt på kongressen i Östersund året etter.

Som en følge av unionsoppløsningen i 1905 var det naturlig nok stor forskjell på holdning og fremdrift på de to sider av grensen. Det ble søkt om et tilskudd på 2000 kroner fra hver av landenes regjeringer. Den norske bevilget pengene omgående, mens den svenske gav beløpet i ettertid etter en behandling i Riksdagen mot et betydelig mindretall.
Fra svensk side ble det samlet inn 17000 kroner fra 20000 glade givere, mens det fra norsk side ble gitt beløp på hundretalls kroner fra enkeltpersoner. Det ble også fra svensek myndigheters side gjort forsøk på å hindre grunnavståelsen. Men siden marken ble kjøpt kunne dette ikke hindres.

Den svenske arkitekten Lars Johan Lehming vant konkurransen om utformingen. Det førte til at han i ettertid mistet jobben sin som arkitekt for det svenske forsvaret. Monumentet ble utført i hvit granitt fra Iddefjorden, som er et annet grenseområde mellom de to landene.

Innvielsen.

Innvielsen fant sted 16. august 1914. Da hadde det gått 100 år siden de to nabofolkene hadde hatt en åpen krigstilstand. Unionen var oppløst uten krig, og man hadde vist verden hvordan konflikter kunne løses fredelig.
Det var ventet 3000 beøkende til festen – det kom 12 000. Fra norsk side var det tale av stortingspresidenten Jørgen Løvland mens det fra svensk side var en tilsvarende hilsen ved biskop Henning von Schéele. Fra norsk side kom det hilsningstelegram fra konge og regjering, men noe tilsvarende kom ikke fra svensk side.

Utviklingen videre.

Etter innvielsen i 1914 var fredsmonumentet og fredsplassen møtested for en rekke større og mindre arrangementer i fredsregi. Dette varte frem til 1940 da 2.verdenskrig satte en stopper for de felles arrangementene, men som samtidig gjorde fredsmonumentet til et symbol for fred og tro på en bedre fremtid for mange.
Etter krigen skjedde det en langsom utvikling av området og bruken av det. Et norsk-svensk radioprogram ble det som satte søkelyset på fredsplassen og frembrakte navnet Morokulien som brukes på området i dag. Navnet favner geografisk langt mer enn fredsplassen. Lennart Hyland fra Sveriges Radio og Randi Kolstad fra NRK var de sentrale personene i programmet.

Som følge av denne oppmerksomheten skjedde det en videre utvikling i området som kort skal listes opp. Det ble etablert en amatørradiostasjon i et av de gamle bygningene på området. Det var et felles norsk –svensk prosjekt som løper den dag i dag. Det har vært populært i den store verden å ha kontakt med stasjonen på grensen. Eidskog kommune flyttet den gamle skysstasjonen Brennastua hit i 1961, og sammen med Eda etablerte kommunen en felles turistinformasjon her med tilliggende campingplass.
Av kommersielle tiltak kan det også nevnes at Svenska Freds- och skiljedomsföreningen bygde en resturang og bensinstasjon på sitt område, noe som var svært omdiskutert og som holdt på å skape ufred mellom den norske og svenske fredsforeningen. Anlegget er senere solgt til private.

Etter hvert ble det praktisk vanskelig for både den norske og svenske fredsforeningen å drive området. Løsningen ble etableringen av Fredsplassens venner – en forening som i dag er övervakare av skötseln och användningen av fredsplatsen etter att marken sålts av Svenska Freds- och Skiljedomsföreningen och Norges Fredslag till respektive Eda kommun och Eidskog kommune i 2005.

Foreningen har blant annet utviklet fredskonseptet videre gjennom etableringen av en minnelund – den såkalte Ministerlunden – hvor tanken er å plante en tresamling for å minne om et fellesskap i fredens tegn.